Noen vil si at det er et enormt kompliment å bli bedt med hjem til spanjoler på en så spesiell dag, men når jeg kan røpe at Alberto er kelner på en bar som ligger under leiligheten min på Kanariøyene, - en bar hvor jeg årlig legger igjen beløp som får et middels norsk forsvarsbudsjettet til å virke usselt - skjønner alle at det er en god grunn til at han liker meg.

Alberto er den eneste kelneren på Kanariøyene jeg har klart å ha et meningsfylt forhold til. Han er intelligent, humoristisk, kvikk og han fyller glassene med (hjemmelaget) sprit til de renner over. Og om ikke det er nok til å etablere et godt vennskap, blir han med ut og fester etter at hans egen bar er stengt. Med andre ord; han er like lett å forholde seg til som en vanlig trøndersk restauranteier.

De fleste spanske kelnere på Kanariøyene kommuniserer også med humor og glimt i øyet.

Så når du blir venn med en normal kelner som Alberto, som til og med ber deg med hjem på julaften, da tar du på deg finbuksene og hopper i bilen.

Alberto kommer fra Valleseco, høyt oppe i fjellene, nord for Las Palmas.  Der ifra kommer også han søte kone Carmen. Sammen har de en 4 år gammel sønn, Leandro, og et lite steinhus på tomta til moren. Noe annet av verdi har ikke jeg klart å oppdage, hvis ikke et par glorete Jesus bilder, og ei norsk lusekofte som en eller annen turist har forært dem, er spesielt verdifulle i Spania.

Jeg veit ikke helt hvordan jeg hadde forstilt meg jul på Kanariøyene, men det var definitivt noe annet enn dette: Da vi etter halvannen times biltur rett opp i fjellet, stoppet utenfor et hus, pekte Alberto på en mann som gikk å pløyde i en liten åker, og sa: "Det er min bror.  Han arbeider i dag, men kommer seinere."

Da vi gikk ut av bilen, ble vi møtt av et kobbel med bikkjer. Det var umulig å bestemme rasen, men jeg ville tippet på en blanding av pitbull, esel og gribb.  Heldigvis var de lenket fast til veggen. De hoppet opp og ned og glefset og logret samtidig, noe jeg tok som et tegn på at de likte å spise mennesker. Da vi passerte uhyrene sørget jeg for å ha Leandro mellom meg og kjempekjevene.

Vel inne i huset møtte jeg Albertos mor. Det var ei gammel kone i skjørt, kofte, tørkle på hodet, og med matchende slagstøvler. Leandro var selvfølgelig midtpunktet, og ble også beæret med en politibil i julepresang. De andre klemte hverandre, men det var ingen tegn til presanger. Inne i huset var det heller ingen tydelige symboler som viste at det var jul.

Snart fikk vi besøk av Albertos søster og bror. Broen kom rett inn fra åkeren, uten å skifte. Begge hadde gaver til Leandro, men ingen presanger til de voksne. Gavehysteriet var klart mindre enn i Norge.

De var kaldt og mørkt i huset. Vinduene var lukket med lemmer, og hvis nordmenn hadde brukt så lite strøm, hadde vi aldri hatt behov for å bygge ut vassdrag. Det var som å sitte i en mørk kjeller med bare ei lyspære. Heldigvis forstod jeg at de begynte å snakke om bevertning. Mora så på meg og gestikulerte et par alternativer.  Siden klokka allerede var over halv tolv på formiddagen, var det bare rimelig at valget stod mellom øl og whisky. 

Mat var det ingen som nevnte, og jeg fant det ganske upassende å fortelle om de sju kakesortene som er tradisjon i norsk jul. 

Takk og pris for at Alberto kjenner mine spisevaner, for nå laget magen min lyder som ingen kunne misforstå. Myndig befalte han moren å komme med noe spisende, og før vi visste ordet av det, kom ei halvfull skål med peanøtter på bordet. Det at jeg spiste nøtter like dannet som en krokodille spiser en bøffel, må ha gitt mora dårlig samvittighet, for noen minutter seinere, kom det også ei skål med litt paella på bordet. 

Akkurat da jeg trodde at jule-fiesta´n var i ferd med å ta av, kunngjorde Alberto at han, Carmen, Leandro og jeg skulle på restaurant. Jeg begynte å kysse mora adjø, noe som er tradisjon i Spania, men da hun tilbød meg å overnatte, klarte gudskjelov Alberto å rive meg løs med en forsikring om at vi skulle returnere etter restaurantbesøket.

Nå var det Carmens familie som skulle besøkes. Hun har tre søstre og tre brødre som driver en fantastisk restaurant i Artenara. Den ligger ute på en klippe med en eventyrlig utsikt. Å sitte ved vindusbordet er som å spise middag i cockpiten på en jumbojet.  Bortsett fra at de som spiser der forhåpentligvis ikke får satt brandy flaska rett på bordet med beskjed om å drikke så mye de orker.

Jeg hadde bekymret meg over at dette kom til å bli en julaften uten mat, men jeg tok feil.

Det var nå etegildet begynte. Først fikk vi servert lever i en nydelig sterk kryddersaus. Den var faktisk så god at hvis jeg hadde hatt oppskriften ville jeg vurdert å drepe for å kunne lage den hjemme.  (Det finnes blant annet en del politikere som gjør mer skade enn gavn, og hvis det hadde vært mulig å kidnappe dem utenfor Stortinget og slakte dem, kunne også de endelig gjort nytte for seg.)

Den neste retten var fersk, grillet kanin. I følge Carmen ble de skutt daglig rett utenfor restauranten, og det smakte himmelsk. Jeg trodde vi ventet på desserten da de største T-bone steikene jeg har sett utenfor Texas ble båret inn. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at de var på størrelse med Jotunheimen. Ok, det er å overdrive, men jeg ljuger ikke når jeg sier at de var så tjukke at hvis du hadde klatret opp på en av dem og kastet deg ut, så ville det vært et klart selvmordforsøk.

Da vi til slutt forlot restauranten - igjen med masse kyssing av familien - hadde det begynt å styrtregne. Vi kastet oss inn i bilen, og i striregn og UTEN VINDUSPUSSERE, fant vi veien tilbake til morens hus. (Det ville antageligvis ikke gått hvis ikke sjåføren var lommekjent og hadde drukket tett hele dagen.)

Siden det hadde vært så stusslig da vi var der tidligere på dagen, gikk jeg ut i fra at det var nå familien var samlet til fest. Og det stemte - at de var samlet. Regnet var så kraftig at det rant vann inn i huset, og følgelig satt moren og broren nede i noe som vi i Norge vil kalle en potetkjeller. Vel, den var kanskje ikke så primitiv. De hadde både stoler og et bord, og en tv som stod på full styrke. Det luktet mugg, og på bordet stod ei flaske brandy. Jeg kunne ikke dy meg for å tenke at dette må være den optimale settingen for å se på tv.

Moren var fremdeles i de samme gummistøvlene, men broren hadde nå skiftet til noe som minnet om en joggedress. Det så ut som det kunne være en Adidas dress, men den var så slitt at det var umulig å lese hva som stod på ryggen. Selv i den genseren jeg har med flest ketchupflekker ville jeg vært velkledd i det selskapet.

Som du skjønner virket det ikke som om julaften er viktig for dem, og hvis man skal dømme etter klesdrakten og presangene, bryr de seg heller ikke om at de feirer julaften dagen etter at salget i de store varehusene har begynt.

les også:

Skitt fiske er flott fiske

Den flyvende psykopat

                             E-mail redaksjon: Vakthavende    

            Copyright © 2001 canariposten.com.  All rights reserved.

       Administrerende direktør/teknisk ansvarlig: Randi Bauge Skevik

mob: +47 98 853777

orgnr 882 573 702