|
Klokka
er 07.30 fredag morgen. Jeg
er i avgangshallen på Gardermoen. På bordet ved siden av meg drikker et ektepar i 50-årene sin
tredje halvliter med pils. Mannen
drar frem ei pakke med Underberger, tar ut to små flasker og gir en
av dem til sin frue. Hun er en lekkerbisken. Kledd for en slitsom reise i joggebukse og hekla, gjennomsiktig
topp. Håret hennes
minner om lijanene Tarzan slang seg fra tre til tre med, og øreringene
hun bærer er så store at de i et nødstilfelle kunne blitt brukt som
landingshjul på flyet. De
snakker ikke sammen, bare setter flaskene til munn og sluker
innholdet. Potensielle
turist-terrorister, tenker jeg, og bestiller en kaffe til.
En
politisk korrekt person ville fått hjerteinfarkt av langt mindre.
Vi er på vei til Las Palmas, Gran Canaria, eller som noen
venner av meg liker å kalle det, Gran Harry. Jeg veit at det er forferdelig politisk ukorrekt å reise på
chartertur til Kanariøyene, men når du har leilighet der nede, er
det et billig og effektivt alternativ. Så får jeg heller tolerere at det er 235 andre psykopater om
bord som når som helst kan finne på å slå ned purseren, spy på
sidemannen, slåss med kapteinen, eller til og med - hvis de blir
fulle nok - FRIVILLIG SPISE FLYMATEN.
Verdien på disse passasjerene er omtrent det samme som fem kilo
nedfrosset toalettbakterie. Men så lenge vi ikke blir tvunget til å
mellomlande i Madrid, eller blir forsinket i fem timer, er jeg glad
for å være en av dem.
Jeg
har fått plass lengst fremme i flyet, og så fort vi letter begynner
festen. Hvis jeg ikke
snur meg, men bare bruker lyden for å danne meg et bilde av hva som
skjer, høres det ut som jeg sitter med ryggen til invasjonen i
Normandie i 1944. Hele
tiden venter jeg å høre noen skrike: "Æ e millionær - æ ska
betal ka som helst!" Vi
har alle lest om kjerringa fra Nord-Norge som ble kastet av i England
mens hun ropte: "Æ har så mye pæng at æ har råd tel å
betale for heile skiten!" Det
er henne jeg er redd for å
få ved siden av meg.
Men
det skjer ikke. Ingen er
aggressive og skremmer andre passasjerer, til tross for at alle sitter
spent fast i verdens minste seter, har røykeforbud og flyvertinnene
selger alle drinkene folk trenger for å orke å se Mr. Bean for 150.
gang. Passasjerene er høyrøstede,
men det er også det eneste, og vi lander uten problemer, til fastsatt
tid i Las Palmas.
To
måneder seinere. Jeg
sitter på et SAS fly fra København til Oslo.
I setet ved siden av meg sitter en mann i dress og sover.
Da flyet taxer utover rullebanen vekker en flyvertinne mannen
for å be ham om å feste setebeltet. Mannen gjør som hun sier, ser surt på meg, og drar frem en bærepose
fra under setet. Hissig tømmer
han innholdet ut i fanget. Det
er ei avis, ei halv flaske whisky, en filofax, Playboy, et pass og ei
lommebok.
Whiskyflaska er nesten tom, og forklarer antageligvis både stanken og den
merkelige oppførselen hans. Brutalt
stapper han alt ned i posen igjen mens han stirrer olmt på meg. Han legger hodet bakover og hviler litt før han plutselig
begynner å rote i posen igjen. Rasende
ser han på meg og sier: "Hvor
er lommeboka mi?" Jeg
later som om jeg ikke hører ham. "Du har tatt pengene mine", freser han.
"Du
har ikke fått en psykopat ved siden av deg", forsøker jeg å
berolige meg selv, samtidig som jeg forsøker å overse mannen.
"Du har IKKE fått en psykopat VED SIDEN AV DEG.
Hjelp! Jeg har FÅTT en PSYKOPAT ved siden av MEG.
ÅHHERREGUD JEG HAR EN PSYKOPAT VED SIDEN AV MEG!!!"
Nå
er det ikke nok å bytte plass, jeg vil bytte fly - mens vi er i
lufta. Mannen har nå
blitt helt rabiat. Han
skriker høyt og to flyvertinner forsøker desperat å få ham til å
forbli på plassen sin. Han vil hele tiden opp og ut, og først når
purseren truer med å returnere til København roer mannen seg.
Besetningen
gir ham en pils, og mannen lover at han skal sitte stille.
Hvis
du liker å vedde, er det smart å satse på at han ljuger.
Med
skjelvende fingre kaster han i seg en pille og svelger den ned med øl. Deretter lener han seg tilbake i setet med lukkede øyne. Så
snart alkoholen og pilla møtes i det lille nervesenteret som fungerer
som hjerne for typer som ham, begynner han å pønske ut nye
faenskaper: "Nå VEIT jeg det!
Jeg løper frem i cockpiten og SLÅSS MED KAPTEINEN HAHAHAHAHA!!!"
Plutselig
spretter han opp og løper nedover midtgangen.
Purseren som står midt i flyet med servicetralla forsøker å
stoppe ham, men han bare dytter passasjerne som sitter på siden
fremover og presser seg forbi. Heldigvis ser en flyvertinne lengre fremme hva som skjer og får
løpt foran ham inn i cockpiten. Før mannen rekker frem kommer en diger kar i uniform ut, tar
tak i mannen og drar ham med bak et forheng.
Noen minutter seinere kommer begge bak til min plass, og jeg
blir spurt om jeg kan sitte på et klappsete bak, slik at kapteinen
kan sitte ved siden av ham resten av reisen.
Etter
at vi har landet på Gardermoen, blir bakdøra umiddelbart åpnet, og
to politimenn kommer inn. Mannen
blir påsatt håndjern og ført ut. I setet ligger flaska,
filofaxen, passet og lommeboka hans.
Denne
historien skjedde langt bak i flyet og bare de som var plassert aller
nærmest fikk med seg hva som skjedde.
Det var som alt nevnt ettermiddagsflyet fra København, og jeg
hadde forventet å lese om det i avisen dagen etter, men det stod
ingen ting. Veit du
hvorfor? Fordi slik
hendelser skjer på rutefly hele tiden. Jeg må bare beklage, men hvis du er politisk korrekt og tror
at slåsskamper mellom besetning og passasjerer er et fenomen som bare
skjer på charterfly til Kanariøyene, så er du - unnskyld utrykket -
en idiot!
|
